Postmoderne jul

av Mona Ekelund

 

Musikkbransjen gir oss mye god julestemning. Men hvor lenge varer den? På første juledag regner det. Juletreet drysser, barna maser, og mor og far krangler. Det kan litteraturen fortelle oss. Den postmoderne julefortellingen beskriver kontraster; ytre glitter og stas opp mot trøblete mellommenneskelige relasjoner: Kort sagt hvordan ting går galt i de tusen hjem før og under høytiden.  

Noen forfattere blander det triste med litt humor. Ingvar Ambjørnsen er mester for en uforglemmelig juleskildring i klassikeren “Hvite niggere”. Her lever hovedpersonen Erling Haefs blant hasjrøykere og frikere. Jula ser ut til å bli kjip, men så dukker kompisen Charley opp i julenissedrakt like før høytiden, og feiringen tar av. Morsom er også Odd W. Suréns juleskildring av antihelten Tommy Kristoffersen. Tommy inviteres til å feire julaften hos sin nye nabo Hildegunn Moberg. Tommy svarer ja, men plages av tanker om hva som vil skje under julemiddagen – og ikke minst etterpå.  

En nydelig liten julebok er «God jul – hvor er du?» av Beate Grimsrud. Her fortelles underfundig og med filosofiske betraktninger om det året hovedpersonen bestemte seg for å feire jul så nær Bethlehem som mulig, det året hun valgte en gospelkirke i New York og det året hun bestemte seg for ikke å feire jul i det hele tatt. Denne originale boka tåler godt å bli formidlet gjennom gjenfortelling av ulike episoder. 

 

Det er mulig at det finnes, men jeg har aldri hørt om galgenhumoristisk julemusikk. Litteraturen slår musikkbransjen når det kommer til virkelighetens nyanser. Vi har faktisk mye å by på når det gjelder tristesse.  

 

 

God jul til den langsomme snøen 
over det tause, hvite huset. 
De hvite hettene over trærne, 
de hvite luene på bilene, 
de hvite buksene over veien, 
den hvite damaskduken over bordet, 
den lyse, langermede blusen, 
den høyhalsede, hvite pologenseren 
som skjuler blåmerkene. 
  
Så ble det sju slag til jul allikevel. 
Gro Dahle 

 

 

 

X